Foto: Sølvi Strifeldt

Anti-trend

Anti-fashion, kjønnsløshet, naturlighet og anti-beauty?
Vil en evt anti-trend påvirke oss forbrukere? Og i vilken retning?
Vil vi krampe oss sammen i motstand eller ta den i mot med åpne armer?
Jeg har undervist på Imageakaddmiet innen fashion makeup i ett par års tid.

Uten at nye utdannede elevene forstår trendenes prinsipper eller klarer å ta inn over seg og oppdage nye bevegelser og å se hva fashion innebærer, kan man heller ikke forstå fashion sminke.
Mange tror fashion bare dreier seg en stil. At det dreier seg om ting som er crazy…
Og forveksler det med retningen «ekstrem makeup».
Ekstrem makeup er en retning nærmere fantasy og kan gjerne dras med inn i både beauty og fashion. Men det ER ikke fashion i seg selv. Det er en av kunstretningene man kan velge å uttrykke seg med i ett bildeuttrykk på lik linje med andre designere som velger en sjanger eller stil å uttrykke seg gjennom.
Men jobber man i bransjen burde man ha øyne og magefølelse for hva som kommer i fremtiden. Hva som nettopp har vært trendy er vel så viktig å vite noe om. Fordi kunsten ønsker å drives framover i en kontinuerlig utvikling vil den aldri stagnere.
Noen ganger går veien mot venstre andre ganger mot høyre. Noen ganger går den bare rett fram. Og andre ganger får den hikke og gjentar seg selv, og andre ganger gjør den ett hopp som overrasker oss alle.
Den går veldig ofte i ring. Uansett gjelder set å få øye på den røde tråden. Se «bevegelsen». Retningen. Og å velge hvilken sti man ønsker å følge. Eller hvilken hatt man skal ha på hode til enhver tid.

Subkulturer

Nye subkulturer vokser opp hele tiden og preger motebildet i stor grad.

En av bevegelsene jeg ser kan komme til å gjøre dypt inntrykk på oss forbrukere. Kall det gjerne en «anti-trend». Norm-core er kanskje en slags demonstrasjon av det perfekte? En «stygg-trend» med «bleiebukser» fra 90 tallet med dertilhørende kjedlige gensere og Grorud-palme.
En litt annen urban trend som på en aktivistisk måte demonstrerer en mot-trend til glamorøse Hollywood trenden som har hatt stor makt og innflytelse har vi sett gjennom ett 10 år allerede, er sjikanerende fremstilling av Hollywood fruer og dens streben etter rikdom og sosial status, og kamp mot kjedsomhet og alderdomstegn i redsel på tapet av skjønnhet og tid.

Vi har alle sett trenden: Hver lokk skal ligge perfekt og håret er tykt og glansfult (med kjøpt hår fra asia slum eller i forbindelse med ett religiøst rituale, døde mennesker eller 13 år gamle russiske jenter (dersom disse påståelsene er sanne)), der vippene er sorte og lange (og kunstige. Kunstige som i «syntetiske» eller ekte som i mårhår, hvorpå vi ikke vet hvordan mårenes levekår er..), leppene blåst opp til det ugjenkjennelige (heller ikke på naturlig vis), der tenner, negler og attributter, hår og neser ikke lenger er av naturlig men av kontruert art.
Vi har hatt mange demonstrative, motkulturelle subkulturer som har fått stor innflytelse i motebildet opp gjennom årene.
Rocken på 50 og 60 tallet, Hippiene på 60 og 70 tallet, punken på 70 og 80 tallet, og den androgyne kulturen også på 70 og 80 tallet, før det ble mer stille på 90 tallet. Stillheten varte vel til milleniumskiftet hvor stilen sakte men sikkert dro seg mer i regning av ett kjøpekraftig publikum som ville kjøpe seg følelsen av luksus og nærværet av kjendiser. Rød løper ble tilgjengelig for alle, og kjendisene ble reality-stjerner. Eller var det reality-stjerner som ble kjendiser?
Bloggerne gjorde inntog og konkurrerte om å ligne mest mulig på en kjendis i «paparazzi» stil.
Og de ble de nye kjendisene. Hele tiden på jakt etter det nye siste og hotteste dyre, ble bloggerne «fashionistas», og alle ble like hverandre. Og konkurransen strammet seg derfor til. Presset opplevdes kanskje større og «alle» så ut til å begynne å perfeksjonere kroppene sine i tillegg. Som om ikke perfekt hår, øyne, øyenbryn, tenner, negler, neser og ansiktsfasong var nok å omforme, enten i form sminke og avanserte sminketeknikk som «contourering», kirurgiske inngrep, «fillers» eller «ekstensions», så skulle også hudfargen og kroppsfasongen manipuleres.

«Røde løpere»

Alle ville se ut som, og leve som «stjernene». Og kanskje var Kim Kardashian den som ble referert til mest? Vi ville i alle fall alle ta del i luksusen, enten det gjaldt interiør, biler, venner eller mat og drikke. Champagne og restaurantbesøk og eventer med rød løper ble en livsstil. Alle ville fotograferes foran en pressevegg og leve ut drømmen så langt det går i dette lille landet. Selvsagt fotograferes med rette «venner», og muligheten for å låne designerkjoler eller leie merkevesker (det gikk rykter om i tillegg var falske). Vi må heller ikke glemme «likes» og muligheten for å kjøpe oss «venner» på instagram, ha flest mulig følgere osv. Alt var mulig! Og «alle» vill ta del i det. Hvor selvrealiseringen, det «overfladiske» og kommersielle styrte.

Kanskje ikke så rart det vokser opp en mottrend. En trend som tar avstand fra det «amerikanske» og «glamorøse», fra storforbruk og bruk-kast mentalitet til miljøvern, kunst og kultur. Ett behov for hylle det uperfekte. Det jordnære. Det provokative. Det sære. Behovet for å gjøre opprør for å skape balanse. Fra den ene ytterligheten til den andre.

Anti-glamour

Hva er så motstykket til de populære og «pene» perfekte amerikanske? Eller motstykket til italiensk «overdådighet»?
Kanskje der vi kaller «nerder»?
I så fall, hvorfor ikke da trå til med enda mer sære personligheter med nordeuropeisk eller skandinavisk «look»? Som menn med langt hår og skjegg, gjerne rødt! Jenter med kort hår («guttejente»), eller hår foran ørene, hentesveis, og det må gjerne også må se fett ut! Og flokete. «Weird» er bra!

Androgynitet

Enda bedre er det dersom man ikke ser forskjell på gutter og jenter. For kjønn har virkelig ikke noe å si!
Noen mener at dagens trender og tendenser har ført til at feministenes sak har gått lenger tilbake i tid (objektivisering av kjønn), vil andre kanskje hevde at «nerdene» nå inntar verden og vil gjøre den «kjønnsløs».
Hvilket kjønn vi alle har spiller virkelig liten rolle.
Samfunnet er kanskje i ferd med å skape en ny bevegelse, en ny subkultur i retning av «kjønnsløshet» i samfunnet. Derfor er mye av dagens design også betegnet som «unisex», og man skal ikke se om modellen er gutt eller jente.

Også har vi de som på en protesterende måte lager klær og visninger som må få oss til å reagere. Til å våkne. Til å bli provoserte. Til å mene noe. Tar tak i oss og røsker litt til. Vekke avsky, forbauselse eller begeistring.
Hvem er flinkere til å provosere og til spille på «anti-fashion» følelsen enn Rick Owens?
Han ser ut til å fange menneskenes bekymring og visjoner, og omskape dem til bisarre opplevelser gjennom sin kunst og design. Han er heller ikke den eneste som bruker samfunnsrelaterte problemstillinger til å forme sin design. Vær våken for design med budskap til oss. Hva sier den om samfunnet i dag, hvis vi bare er i stand til å «lytte» eller å «se»?
Sier den noe om hvor vi har vært?
Eller sier den noe om hvor vi er nå?
Eller prøver den å formidle noe som kommer?

Idealet

Hva er evt vårt nye ideal? Blir vi uten ideal? Blir det kjønnsløse vårt nye ideal? Både det feminine og maskuline forent i en skjønn miks? Eller går retningen i forsterke ytterlighetene?

Her i Skandinavia registrerer jeg i alle fall at «anti-perfeksjons» tendensene spesielt gjør seg gjeldende ved å demonstrere lys og gjennomsiktig hud (uten sminke selvsagt) fremfor gylden hud (tegnet på det vakre «idealet»), og K-beauty er blitt populært. Nå skal det ikke sminkes. Det er huden selv som skal perfeksjoneres, og det ikke gjennom sminken men gjennom hudpleie.
Dersom man er av den mer protesterende typen må man gjerne gå lenger som å foretrekke imperfeksjon fremfor perfeksjon.
«Skavanker» og kosmetiske «problemområder» skal normaliseres og ikke skjules overhode. Heller fremheves. Selv det vi oppfatter som «bisarr» skal normaliseres. En smart ting mener jeg. For vi lever jo i ytterlighetssamfunnet, og det er du som er med å påvirker hvilken retning det skal ta: Den stadige økende perfeksjonismen eller det frigjørende imperfekte.

Jeg ser på dette «nye» som en fornuftig trend, og håper det vil påvirke barn og unge til å synes at imperfeksjonisme er kult.
Kan vi klare å få barn og unge til å se det vakre i alle mennesker? Slik vi selv burde?
Kan vi lære hverandre å ikke dømme? Kan lære oss å like mangfoldet? Da blir det kanskje slutt på mye mobbing. Da blir kanskje bedre for flere å vokse opp.

Jeg tror derfor på en trend med provokasjon og at den er nødvendig for å få oss til å våkne. Det må kanskje til for å lære oss å tolerere mer. Vi har blitt «skånet» for imperfeksjonisme i lang tid nå. Kun det perfekte har gått igjennom sensuren. Vi har gått fra perfeksjonisme i Photoshop til å perfeksjonere og manipulere våre ordentlige kropper i virkeligheten i stedet for digitalt. Vi har altså ikke tillat oss en uperfekt kropp. Heller ikke i det virkelige liv..

Opprør

De nye subkulturer kan derfor være en mulighet til fri oss fra «tvangs-trøyene» vi lagt oss selv i.  Slik våre foreldre brente BH på 70 tallet (kanskje ikke brente men sluttet å bruke dem) for å «befri» kroppen, ville kanskje våre barn brent Barbie’ne i protest mot skjønnhetstyraniet, om det ikke hadde vært for at Barbie nylig skiftet taktikk og starter å lage dukker med forskjellige kroppfigurer, størrelser og farger.
Så dette må betegnes som ett av mange tegn i tiden der vi ønsker å fri oss fra stereotypt ideal.
Ett bra tiltak i forsøk på å skape en verden med større toleranse og ydmykhet.

Glatte kjendiser eller uperfekt ytre

Carlings dekorerte vinduene sine med store postere av bokseren Alexander Gustavsson, hvor det i pressemeldingen fra Carlings står:
» Nya Carlings riktar sig mot en urbansk skandinavisk publik och fokuserar på en modern ren look. Alexander har en tuff, karismatisk och maskulin attityd vilket ligger nära Carlings som varumärke. Det nya Carlings förfinar den känslan och bygger på med nya kollektioner och skandinaviska snitt.»
Og viser Alexander med sine «blomkålører», stylet korrekt etter den nye trenden.
http://www.kimura.se/alexander-gustafsson-blir-ambassador-for-carlings/

Han er forøvrig ikke den eneste med imperfeksjoner som nå vies stor oppmerksomhet.
Melanie Gaydos er en modell som er født med Ektodermal dysplasi som har ført til hennes spesielle utseende, er uten tenner, hår og negler. Hun ser ut til å ha blitt ett ikon, sammen med afroamerikaneren Shaun Ross som også har en defekt i ansiktet og også er albino. Den første profesjonelle modellen med albino.
Det har vært en stor økning i bruk av modeller med albino trekk, rødhårede og andre modeller med svært lys hud eller imperfeksjoner innen motefotografi og sjangeren «fine-art».

Vi husker vel også Chantelle Brown fra «America next Top Model»? Hun er jamaikaner og har en hudtilstand kalt «Vitiligo» som er tap av pigmenter i huden på deler av kroppen.
«Klesmerket Desigual mente det gjorde henne perfekt til å fronte Say something Nice-kolleksjonen deres.
– Desigual står for det å være uvanlig, unik og atypisk, så de mente at jeg ville være perfekt, uttalte den kanadiske modellen.»
klikk.no
http://www.klikk.no/kvinneguiden/mote/reklame-med-mangfold-1535586.ece

Vi har også sett en økende trend i bruk av godt voksne modeller fra 40 til 80 både i kampanjer for mote og som ambassadører for sminkemerker m.m.

Man kan kanskje si at denne utviklingen vi har sett de senere årene er noe konseptuell.
Denne utviklingen er nok noe som kvinnen og mannen i gata sannsynligvis ikke ser så mye av, men den vil nok sakte men sikkert prege det kommersielle motebildet på sikt. Med mindre vi får nye sterke aktører som trumfer gjennom en sine krampeaktige tendenser.
En ny tid?

Akkurat i denne tid er i alle fall min kropp krampeaktig utålmodig om å håpe at det renere, naturligere, konseptuelle, urbane og provokative skal finne plass ut til kjøpegruppen. Det holder ikke for meg at det norske folket kun får inn EN type «mat». Det finnes så mye annet der ute. Så mye vakkert. Så mye provoserende som kan vekke oss litt og skape flere debatter.
De er bare så lite tilgjengelig for folk flest. Derfor liker de bare kjøttpålegg på brødskiva.
Så «urbane» vi er blitt på alle andre områder, er vi stilmessig veldig tradisjonsbundet og bundet til kommersiell mote.
Dyrket og perfeksjonert til fingerspissene. Som en kunstart i seg selv.
Mangfoldet og den brede kunsten er uteblitt.
Vi trenger ett opprivende og sjokkerende rop. Rop om å frigjøre oss fra tvangstrøya som har holdt oss i stramt grep lenge nok. Slipp sjelen fri! Få øynene vekk fra oss selv og start å se utover!! Ikke innover!
Se det vakre vi omgir oss med hver dag:
Natur, mennesker, dyr. Natur og mennesker med alle sine særegenheter. Ser vi bra nok etter skaper det balanse. Alle de menneskene vi kritiserer.
For vi har stått på denne ytterligheten, derfor blir kontrastene større enn vi kanskje orker. Det betyr at vi har vært i ubalanse. Med oss selv. Dyrket kun ett ideal i stedet for mange. Dyrket kun ett utseende i stedet for mange. Dyrket kun en kunst i stedet for mange.
Vi er fanger av egen fortreffelighet i vår dyrkelse av det perfekte.

Lenge leve komersaliseringen?

Vi ser ikke at det sjikaneres mot the kommersielle, fordi vi er blinde.
Vi ser ikke at storforbruket provoserer fordi vi er sultne.
Vi ser ikke ironien fordi vi glemmer å leke.
Vi ser ikke kvinnedyrkelsen i bildene fordi vi blendes av luksusen.
Vi ser ingenting lenger fordi vi ikke lenger er opptatt av innholdet.
Er vi for opptatt av forpakningen den kommer i?
Klager vi virkelig på omslagspapiret?
Er virkelig hvordan pakken fremstår viktigere enn innholdet?
Er vi er selv blitt en «pakke» folk dømmer på innpakningen?

Kanskje dyrker vi en illusjon og har mistet bakkekontakten.
Kanskje trenger vi hjelp til å komme ned på jorda igjen.
Til å finne ut hvordan vi best kan begynne å like innsiden bedre enn utsiden.

Spørmålet er om vi vil være våkne nok og mottakelig for en slik endring.