Ytterlighetssamfunnet

Ikke ofte jeg deler av meg personlige refleksjoner annet enn på Facebook. Og vet ikke hvor lurt det er å gjøre det på min blogg. Men jeg får gjøre ett unntak. Det handler jo tross alt om “skjønnhet”. ;)
(Bortsett fra Pingviner og omkjæring da..)
Hvordan eller hvorfor har vi blitt ett ytterlighetssamfunn? 
De siste dagene har den samme tanken slått meg som den har gjort mange ganger før. Og dessverre svært ofte.
Men nå i denne forbindelse vil jeg bare trekke fram to saker for å poengtere noe i det “ekstremsamfunnet” jeg mener vi befinner oss i.
Og de to sakene får bli Pingviner og skjønnhetsideal. Som begge på en eller annen måte ender: i ytterlighetene.
Hvordan skjønnhetsidealet er i ferd med å tabuifiseres
Jeg er enig i at det er ett skjønnhetshysteri som heller ikke utelukker ett kroppshysteri.
Og jeg med flere ser gjerne at dette hysteriet modereres.
Likevel må vi være forsiktig. Vi lever i ett “ekstremsamfunn”, og konsekvensene av det vi gjør kan få store konsekvenser på andre måter enn tenkt.
Sminkefri eller retusjfri? 
For eksempel kan vi starte med spørsmålet hvordan unngå at kvinner som bruker sminke ikke skal føle seg støtt av hyllesten rundt “sminkefri” slik som Det Nye gjør i ferd siste magasin med blant andre Jenny Skavland.
Reaksjonene er positive men også delte på om dette er veien å gå.
Feks går noe av kritikken utvå at de er så vakre at det ikke har noen hensikt. Eller at det kan ha en motsatt effekt.
Statsviter og feminist Ingrid Lønrusten Rogstad er redd det kan skape flere problemer.
– Jeg tror ikke unge jenter vil føle seg bedre bare fordi de får se pene damer som ser like fine ut uten sminke. Jeg tror snarere det bidrar til å bringe skam over jenter som faktisk ønsker å sminke seg før de går ut døren, sier hun.”
 
Andre som Victoria Øverby Steinland  føler seg ikke bedre etter å ha sett det sminkefrie resultatet:
Det hun er flink til si noe om, er at hun poengterer at skjønnsidealet ikke vil bli forandret. Men at det samme problemet, altså skjønnsidealet likevel vil bestå.
De samme tankene og samme problemstilling jeg har forespeilet på nett flere ganger siden spørsmålet om retusjmerket reklame (eller retusjfri reklame for den saks skyld) kom opp som tema for noen år tilbake.
Jeg har poengtert at det retusjfrie kommer til å bli byttet ut med “feilfrie” modeller. “Ekte” modeller i stedet (for “ekte” modeller finnes vel ikke? ;).
Å bytte ut retusjerte modeller med uretusjerte modeller vil bare forsterke skjønnhetsidealet. Det vil ikke kvitte seg med det.
Hvordan kan det forsterke idealet? Fordi man da ikke lenger kan dekke det bak en merkelapp som sier “falsk”. Man bytter bare ut vanlige jenter med de mer “feilfrie”.
Noe som igjen kan få våre jenter til å ville gå enda lenger i konkurransen etter å være “naturlig vakker” som modell. Eller bare “naturlig vakker”.
Alt dette fordi de ikke lenger kan retusjere vekk”, eller sminkes “bort” verken “foodbabies”, eller acnearr. Det ender med sliping, syrebehandling og mye annet skummelt. Med aldersgrense på tingene kan det bli egenbehandling, selvmefusineting og alt fullstendig uten kontroll.
Som Victoria skriver så bra, da Karine Thyness, redaktøren for Det Nye, snakker om at kvinner vil føre seg friere uten sminkepresset:
Å se de usminkede skjønnhetene gir imidlertid ingen merkbar frihetsfølelse. Bak overskriften «Usminket» står en av landets aller vakreste kvinner, uten bukse og uten sminke, men like skjønn som før — nå altså helt naturlig. Jeg sitter igjen med spørsmålet; er «en hyllest til naturlig skjønnhet »vår vei til frihet?  ” 
Det Nye putter ingen sminke på modellene, men de putter leppestift på grisen. Ved å ta i bruk en tilsynelatende kritisk holdning til skjønnhetsidealer uten å egentlig rokke ved idealene, sminkes det egentlige problemet — den stadige forventningen til at kvinner skal være pene.” 
Skal vi drive det så langt at det blir tabu å bruke sminke? Forby sminke slik at vi kan dyrke det naturlige? Det er bare det at det alltid vil være noen som er heldigere stilt enn andre, med tanke på plettfri hud og flotte kontraster, mens andre vil mangle kontraster ujevne farger og ha problemhud som eksem eller kviser. Men der er vel ikke så farlig så lenge problemene ikke angår oss selv?
Det er lett å fronte ett sminkefritt ideal så lenge man ikke selv er sterkt angrepet av rosacea eller acne? For å nevne noe.
Eller skal vi være så misfornøyd med ett evt skjønnideal at vi like gjerne kan hate det, og lage oss nye tabuer? Ikke bare ett tabu om å “hjemme seg bak” sminke, forskjønne oss og andre med både foundation vipper og rettetang, hvorfor ikke like godt lage et tabu å være pen? For de vakre menneskene vil jo faktisk ikke forsvinne om vi slutter med sminke. De vil bare få meg og deg å blekne enda mer. Få oss til å føle oss enda værre i grunn.
Hvorfor ikke lage et sminkeforbud kun for de vakre? Slik at vi andre kan føle oss mer gjevnbyrdige med de?
Njæ… Det kan vi ikke gjøre…
Uten tvil vil de vakre “plage” de med lav selvtillit, dersom man skal gi det “feilfrie” og “vakre” skylda for lav selvtillit?
De “uoppnåelige” vakre? Det uoppnåelige liksom?  Som faktisk er oppnåelig med feks sminke og/eller retusjering.
Men som ikke vil være oppnåelig i fremtiden.
Og som kanskje ikker ønskelig. For alle i alle fall.
For dersom vi er i mot retusjering og sminke. Hva gjør vi da?
Da må vi lære oss å tolerere de som er vakrere enn oss? De som er natulig vakre. Ikke de “fake” vakre… Svir ikke det mer?
Er ikke det urettferdig at vi nå ikke kan få gjøre oss “litt” vakrere? Så forskjellen mellom “dem og oss” blir mindre?
MÅ jeg lære meg å tolere og akseptere at jeg aldri blir “så vakker” noen gang?
I alle fall ikke uten at jeg skal føle at jeg gjør noe “galt”.. At jeg går foran som ett “dårlig” forbilde for den kommende unge generasjonen. Fordi det eneste akseptable er “naturlighet”.
Eller skal vi rett og slett bare legge alt dette for hat?
Hate alt som er vakkert? Og neglisjere og undertrykke de vakre? Slik at vi kan forholde oss til andre med “feil” og “lyter” som det eneste akseptable?
Er det bare slik vi får “rettferd” i verden?
Hva med kropp? Hvordan kan vi klare å akseptere andres kropper og utseende når vi går på tredemøllen og tar stolte selfies av vår “bola” kropp?
Hvilket signaler gir vi da? At det er greit eller ikke greit å ha noen kilo for mye? Hvis man ikke aksepterer det hos seg selv?
Greit hos andre, bare ikke hos meg selv? Som med kviser? Eller rynker? Aksepterer andres, bare ikke mine egne?
Slik jeg gjør det selv. Med mine rynker. Jeg aksepterer dem hos andre men ikke hos meg selv. Hva betyr det egentlig? Er jeg for eller i mot rynker da?
Jeg aksepterer mitt gråe hår, men farger det bort for det (det er ikke grått NOK enda…).
Hvordan løse ett slikt dilemma?
Kan vi ikke like gjerne forby all manipulasjon av oss selv da? Enten det er snakk om fettsuging, anti-rynke midler, hårekstensjon, støpenegler og/eller tannbleking? Og sminke. Med rynker og kviser, grått eller lovløst tynt hår, gule negler og tenner?
Klarer vi å forestille oss hvordan vi alle ville sett ut da?
Ville vi hatt større forskjeller oss i mellom? I forhold til i dag?
Mellom de “vakre” og de “mindre vakre”? Ville det jevnes mer ut tror du?
Eller tror du vi ville sett større likheter enn vi gjør i dag?
Tenk deg nøye om.
Ville vi da dyrket skjønnhetsidealet i mindre grad enn i dag?
Er vi ikke i dag nærmere vårt skjønnhetsideal?
Enn vi ville vært dersom all manipulasjon (sminke, bleking, farging etc) var forbudt?
Hvis du fikk valget mellom
– ett totalforbud mot all skjønnsfremmende hjelpemidler
eller
– alle mulighetene til forskjønning slik du har det i dag.
Hva ville du foretrukket?
Jeg personlig er for valgfrihet. Jeg ønsker at folk kan få sminke seg hvis de vil, eller la være hvis de vil.
Skal vi slåss mot et ideal tror jeg vi må gå så drastisk til verks at ingen av oss er villig til å ofre de forskjønnende mulighetene som vi har i dag, og kaste alt på båten. For noen dager ja. Eller ett år. Kanskje. Men ikke for alltid.
Som nevnt er det jo ikke sikkert vi vil slutte å dyrke “skjønnhet” heller. Om vi kastet alt. Og forbød skjønnhetsprodukter og behandlinger. Eller reklame.
..ikke slik vi kjenner skjønnhet i dag. Det vil være en meget lang vei å gå å få snudd idealet til å dreie seg om noe helt annet enn i dag.
Hvor blir det av mangfoldet? 
Kan vi da heller ikke bare lære oss å akseptere forskjellene? Alle forskjellene. Ikke bare de vil bestemme over selv. Men glede oss over mangfoldet?
Akseptere oss selv? Akseptere andre? Og akseptere at noen føler de trenger å bruke sminke. Akseptere at noen aldri vil føle de er like heldige stilt som andre?
Kan vi ikke bare akseptere at noen virkelig har problemer med å akseptere sine strekkmerker, og andre ikke?
Kan vi ikke akseptere at det som virker som en bagatell for noen er ett stort issue for andre?
Kan vi ikke bare akseptere at noen er fornøyd med seg selv? Eller akseptere at noen kanskje aldri blir det?
Kan vi ikke bare lære oss å akseptere? I større grad enn vi gjør i dag?
Ikke noe galt i ha rynker. Heller ikke noe galt i at noen faktisk vil gjøre noe med det.
Hvorfor skal vi bry oss så mye om hva andre gjør eller ikke gjør?
Det er superfint å fremme det sminkefrie. Og det retusjfrie. Ingen tvil om det.
Men vi må ikke lage tabuer av det!!
Det er nok tabuer som det er. Vi trenger ikke flere!!
Eller er det for sent? 
 
Tabu å gå med for mye sminke. Tabu å gå med feil sminke.
Håper ingen føler nå et tabu å gå med sminke?
Jeg føler det faktisk nesten litt slik.
Forherligelse  
Derfor må vi ikke forgude og forherlige det naturlige ut av proporsjoner. Heller ikke det tykke, uten tanke på de tynne. Hyll gjerne strekkmerker. Hyll gjerne, men ikke så mye og ofte at det blir tabu å være tynn, tabu å være stygg, tabu å være for pen, tabu å sminke vekk strekkmerkene, eller tabu å sminke seg. Tabu å være til…
Det kan ende med en vannvittig tabuverden. Å leve i ytterlighetene. Hvor ingenting er normalt. Hvor ingenting er “lov”.
Hva ser du på som mest galt av: – Å skjemmes over strekkmerkene sine?
– Eller skjemmes over at man sminker de vekk?
Ingen av delene!
Det som er galt her er at man skal skjemmes!!
Hva er det vi driver med?
Ytterlighetssamfunnet…
Dersom vi forbyr retusj i reklamen, vil alle våre vakre tenåringer som oppfører seg som tenåringer, som spiser boller og pizza og fester og sovner sent, som har “foodbaby” og kviser, bli byttet ut med andre modeller det virkelig vil være vanskelig å konkurrere med. Andre ungdommer med feilfri hud, uoppnåelig slank og vakre. Våre ungdommelige modeller vil i større grad være villige til å legge seg under kniven for å få rett utseende, slanke seg mer, etterleve ett enda strengere regime, alt for å konkurrere mot de få modellene i verden som får alle jobbene. For ingen kunder eller oppdragsgivere vil ha “retusjert” merke på bildet eller reklamen sin. De vil bruke de “retusjfrie” ungdommene. 
Fordi, ytterlighetssamfunnet.
Mange unge i dag “hater”. Mange voksne også. Spesielt nettroll kanskje. Men også mange mobbere.
De hater de som er tykke. De hater de som er tynne. De hater de som er stygge. Og de hater de som er pene.
De hater de som går “stygt” kledd. Og de hater de med masse penger. De hater de som sier dem i mot. Hater de som mener noe annet enn dem selv.
Og dyrker seg selv.
Ytterlighetssamfunnet.
En annen ytterlighet jeg nylig opplevde var i møte med noen andre unge på nett. Under en diskusjon i en gruppe på Facebook der Trude Helen Hole etterlyser en mindre skjevhet i nyhetsbildet, der hun mener at misbruk av dyr stort sett får mye mer oppmerksomhet enn feks kjønnslemlestelse av barn.
Diskusjonen og kritikken mot hennes innlegg gikk ut på at de to sakene ikke kunne sammenlignes; Da pingvinene var babyer. Og forsvarsløse.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på det, annet enn at jeg måtte legge inn en lenke på en nyhetssak om at en to uker gammel baby døde etter omskjæring, og ellers ett par innlegg om at vi faktisk kan skrive om begge saker. At det ene ikke var annerledes enn det andre. At journalistene prioriterer dyremishandling og dyrevernsaker fremfor feks omskjæring, da de angivelig vil tjene på flere klikk og popularitet og være en større sensasjon.
Jeg skrev også at de burde bruke sin makt til å presse fram politiske beslutninger. Det hadde de hatt spalteplass til!
Jeg avslutter innleggene med å si at man godt kunne bruke tre sekunder på å minnes hvilket linker eller bilder med aktualitetsstoff man husker folk deler på Facebbok. Jeg vil gjette at langt flere dyresaker om mishandling og vanskjøtsel blir delt enn av kjønnslemlestelser av barn.
Men det er kun ren gjetning.
Men tilbake til den massive kritikken og reaksjonen som Trude fikk. Hvorfor ser man ikke at sakene har like mye verdi?
Hvorfor tror de unge kritikerne (og andre bloggerne) at det må velges mellom en pingvinsak og kjønnslemlestelse? Hvorfor ser dem ikke ironien til Trude? Ved å sette det på spissen? Se at hun etterlyser mer likhet i saker som blir delt? At folk blir mer rystet av pingvin bortføring enn at småbarn blir traumatisert gjennom overgrep og lemlestelse? Hvorfor blir man MER sint og harnisk når dyr blir lemlestet, enn når barn og babyer (alle like forsvarsløse) blir lemlestet?
Hvorfor tror man at det ene er værre enn det andre, at man må “rangere” sakene? At mange saker blir rangert?
Rangering vil alltid skape uenighet. Hvor kommer i det hele tatt tanken på rangering inn hen?
Blind? 
Noe gjør en blind her. Man ser ikke skogen for bare trær. Men hva? Det blir litt som med problematikken rundt skjønnhet. Man ser ikke hele bildet. Eller sammenhengen.
Eller at man bytter ut ett problem med ett annet. Ved å rive ned ett, avdekkes flere problemer.
Mangfold!
Det er det virkelig enten eller? Hva med ja-takk, begge deler? Hva er så problematisk med det?
Begge deler er like viktig. Flere ting er like viktig. Ingenting av disse tingene nevnt her er bagateller. Ingenting er mindre viktig. Verken bortførte pingviner eller omskåring av barn.
Verken bruk av sminke eller ikke.
Verken bruk av retusj eller ikke.
Alt til sin tid (sted), og ja takk, vi trenger alt. Ikke hver gang. Ikke hele tiden. Men vi trenger det.
For mangfoldets skyld. Men vi trenger ikke misbruke det.
Men likevel ender diskusjonene i: Ytterligheter.
Enten eller. Å tro at man må velge. Ikke tro på “både og”.
Vi lukker kanskje øynene for omskjæring.
Vi lukker kanskje øynene og vil fornekte “skjønnhet”.
Vi tror det skal forsvinne. En dag.
Slik at vi føler oss bedre.
Slik at vi kan slippe å forholde oss til det.
Men vi liker å mislike. Vi liker å kritisere. Vi liker å hate. Derfor er vi så glad i dele linker. Så vi kan hate. Om groteske hendelser. Relatert til dyr….
Eller juksing av utseende.
Vi liker å bane vei. For andre. Vi vil lage vår egen vei. Først. Og ønsker at andre skal følge etter. Så klart. Vi ønsker å være unike. Men vi ønsker oss en skare. Med folk som er like oss. Uten å tenke på at vi i det sekund har mistet vår unikhet.
Men spiller ingen rolle. Bare vi får vår skare, og vår tråkke opp vår egen vei. Der ingen før har gått. Men vi vil ikke gå den alene. Bare gå..
Men aner ikke egentlig hvor den går. Vi gidder ikke engang å finne ut hvor vi er. For vi er for opptatt med å sole oss i glansen. Spiller det da en rolle hvor det ender? Eller hvor det startet?
Fra den ene ytterlighet, til den andre…